Tekst: Mathilde Sprovin, tidligere leder av Avdeling Byngingsvern og generalsekretær i Fortidsminneforeningen Ola H. Fjeldheim.
Artikkelen er en akademisk tekst og ble publisert i Fortidsminneforeningens Årbok 2023. Utdraget er redigert og løfter frem Foreningens eiendom på Røst, Toralfhuset. Les artikkelen i sin helhet ved å kjøpe en kopi av Årboken her.
Fortidsminneforeningen ervervet tre nye eiendommer i 2022: Moderne Markiser i Halden, Karusbakken i Vågå og Toralfhuset på Røst. De var alle i svært dårlig forfatning – de var ruiner av sin tid. Ruiner har vært en del av Fortidsminneforeningens virke siden Tautra klosterkirke ruin ble foreningens første eiendom i 1846. I dag er den ikke bare en rest av et viktig klosteranlegg, men også et dokument over ruinkonserveringens historie i Norge. Med utgangspunkt i dette historiske spennet diskuterer denne artikkelen forvaltning av ruiner.
NYE VERKTØY FOR ERVERV
På tross av at den mest kjente initiativtaker til Fortidsminneforeningen, kunstneren J.C. Dahl, advarte sterkt mot erverv av eiendom, ble foreningen eier av Tautra klosterkirke ruin i 1846. Utover på 1800-tallet ervervet foreningen mange eiendommer, gjennom en rekke redningsaksjoner som må kunne kalles en ekspansiv satsning. Etter 1912 har det kommet ytterligere noen til, men samlingen fra før det året utgjør fortsatt hovedtyngden. Gjennom mange tiår har eiendomserverv til foreningen som oftest vært supplementer til foreningens eiendomsportefølje, med sikte på varig eie, og drift som museum.
De siste par årene har imidlertid et nytt eierskapskonsept blitt utviklet. Fortidsminneforeningen ervervet i 2019 tømmervillaen Jorderik, som i 1912 ble oppført for maleren Thorvald Erichsen. Før foreningens erverv hadde den ståtttom i mer enn 20 år. Jorderik var sterkt preget av forfall og strandete forsøk på istandsetting, et kunstnerhjem på veg mot å bli en moderne ruin.. Foreningens formål med overtagelsen var å redde eiendommen fra forfall, restaurere villaen og deretter avhende den til en ny eier. Jorderik ble en prosjektpilot i arbeidet med å revitalisere deler av foreningens eiendomsstrategi, som siden er realisert gjennom programmet Husbruk. Her vil Fortidsminneforeningen aktivt erverve kulturminner og kulturmiljøer for å redde dem fra forfall. Eiendommen settes i stand, aktiveres og selges deretter til en ny eier som tar vare på verdiene inn i fremtiden. Satsningen er muliggjort med et solid bidrag fra Stiftelsen UNI.
Les mer om Fortidsminneforeningens program for erverv og istandsetting av eiendom ⇣
Fortidsminneforeningens hovedmål er å sikre og revitalisere kulturhistoriske verdier. Husbruk retter seg i stor grad inn mot kulturminner og kulturmiljøer som er truet, og dermed er mange av eiendommene som vurderes for programmet i svært dårlig stand. Ofte er selve forfallet, eller ruintilstanden om en vil, en vesentlig del av kulturminneverdien. For en ruin er selve bildet på at tiden går – en påminnelse om historien, og at vi selv en dag skal bli historie.
Men er det mulig å bevare dette bildet av tiden som har gått, når vi samtidig stiller krav om at eiendommene skal kunne brukes?
TRE ERVERV
Fortidsminneforeningens tre erverv i 2022 omfattet: I Halden et lite forretningsbygg i sveitserstil, kjent som Moderne Markiser. Det er oppført på slutten av 1800-tallet, og ombygget i 1910. I Vågå husmannsplassen Karusbakken, der våningshuset går tilbake til 1600-tallet, mens resten av bygningene på tunet er oppført på 1800-tallet. Og lengst ut i Lofoten, på Røst, finner vi Toralfhuset. Det er et fabrikklaftet ferdighus bygget som hjem for fiskere og duninnsamlere omkring 1900. Samtlige av de tre eiendommene var i sterkt forfall da foreningen tok over, med mange historiske lag. De var moderne ruiner, hyppig fotografert og delt med emneknaggen «decay». Sikringsarbeidene startet umiddelbart.
Toralfhuset på Røst hadde stått tomt og for vær og vind siden 1974. Da Fortidsminneforeningen overtok huset manglet et hjørne i første etasje, pluss store deler av den ene langveggen. Vi fikk jekket opp hjørnet som svevde i løse luften og satt inn en støtte, og montert strekkfisker på laftet i annen etasje for å stoppe bevegelse og utglidning. Toralfhuset på Røst er et maskin laftet hus, som det ble produsert mange av omkring århundreskiftet i 1900. De siste 50 årene har huset stått alene i silhuett mot himmelen, godt synlig fra hotellet og fergeleiet på Røst. Hva er så Fortidsminneforeningens motivasjon for å erverve disse eiendommene, og å sette i gang redningsaksjoner fra det endelige forfall?
Slik en fjellklatrer vil svare på spørsmålet om hvorfor hen utsetter seg for farene ved å bestige Mount Everest – «Because it ́s there» (Everest, Universal Pictures, 2015) – er motivasjonen noe av det samme: Fortidsminneforeningen vil redde disse kulturminnene fordi vi kan. Kulturminner kan reddes, også når de fleste andre har gitt dem opp. Dette har vi et ønske om å demonstrere. Men også andre motivasjoner har vært drivende. Disse kulturminnene har i sitt forfall skapt stort engasjement i lokalsamfunnene de er del av. Redningsaksjonene vil skape verdier lokalt. Bygningene skal igjen kunne brukes, samtidig som de er markante bærere av historiene til stedet. Prosjektene byr også på interessante restaureringsteoretiske utfordinger, som kan gi Fortidsminneforeningen ny erfaring og kunnskap.
RUINEN SOM KULTURMINNE
En ruin er et byggverk som har mistet sin opprinnelige praktiske funksjon. Termo dynamikkens lover har fått virke fritt, naturen er i ferd med å ta over. Det gir ofte et pittoresk uttrykk, slik vi finner det i romantikkens malerier på 1800-tallet. Bilder utført av en av Fortidsminneforeningens grunnleggere, Joachim Frich, er illustrerende. Frischs fremstilling av Domkirkeruinen på Hamar viser den karakteristiske buegangen i et romantisert landskap der steinblokker fra den tidligere ruvende domkirken ligger i forgrunnen.
Fortidsminneforeningens oppmålingstegninger av klosteret på Hovedøya 1845–1847 er i den samme pittoreske tradisjonen. I vår kultur er ruinen selve bildet på tiden som går. Forfallet er vårt «memento mori». Kulturminnevernets norske pionerer var ikke alene om å være opptatt av ruiner, men sto i en tradisjon som allerede da var gammel.
KULTURMINNER SOM HISTORIEFORTELLERE
Et vesentlig argument for bevaring er at det gir oss muligheten til å fortelle om fortiden. Om oss, om hvordan vi har levd og hva vi kommer fra. Det hjelper oss til å forstå også vår egen tid, og til å definere oss selv. Kulturminnene er en del av vår identitet. Når vi restaurerer, er det for å bevare og rendyrke en spesifikk del av vår historie. En restaurering rendyrker et tidsbilde, men også vårt selvbilde.
I sin bok Historie, minne og myte utforsker folkloristen Anne Eriksen sammenhengene mellom hensynet til en vitenskapelig historie bygging og folks behov for å føle kontakten med forhistorien gjennom kulturminner. Hun beskriver kulturminnevernet som et møtested: «Her konfronteres oppfatningen av fortidsrestene som vitenskapelig kildemateriale, hele tiden med oppfatningen av de samme restene som middel til en følelsesmessig innlevelse i fortiden» (Eriksen, 1999, s 120). Når vi velger hvordan vi behandler et kulturminne, rører vi ved begge disse dimensjonene – vi gjør valg som påvirker det historiske kildematerialet, men også hvordan kulturminnet oppleves av enkeltmennesker og grupper. Vi påvirker motsetningene «[...] mellom det materielles objektive og minnenes subjektive karakter [...]» (Eriksen, 1999, s 120).
I en ordinær restaureringsprosess stopper vi forfallet, og vi søker oss bort fra dagens tilstand, vekk fra flassende maling, taklekkasjer og råteskader. Vi restaurerer tilbake til en tidligere epoke i kulturminnets historie. Til grunn ligger vurderinger om hvilken historie vi ønsker å fortelle. I mange tilfeller er noen deler av historien viktigere å ivareta enn andre. I prosjektet med Jorderik valgte vi å rendyrke kunstnerhjemmet fra 1912, utvendig og i første etasje. På 1960-tallet var første etasje bygget om til hybelleiligheter. Disse fjernet vi, og deretter tilbakeførte vi de historiske interiørene, med etasjeovner i støpejern og dekormalte vegger.
I tilfellet Tautra har det ikke skjedd noen omfattende restaurering, kun konservering, konsolidering og pedagogisk oppstabling av lave markeringer for å vise hvor vegger har gått. Gjennom årene har forskjellige konserveringsfilosofier materialisert seg på forskjellig vis – ruinen er nå en stående dokumentasjon av motesvingningene innen konserveringsfaget gjennom 180 år. Både restaurering og konservering har som mål å stanse tiden. Historien viser oss at det alltid er en illusjon. Forutsetninger og prioriteringer endres alltid, nye lag kommer til mens andre langsomt viskes ut.
Byggverkenes lag bærer fortellinger. Gjennom inngrep prioriterer vi mellom fortellingene. Å restaurere er å kuratere kulturminnet; vi bestemmer hvilke historier det skal fortelle. Men å avstå fra restaurering kan i mange tilfeller være vel så effektfullt. Den viktige historien kan like gjerne ligge i forfallet og endringsprosessene kultur minnet har gjennomgått. Å la disse forbli synlig kan være et verktøy for å engasjere, fordi det tydeliggjør kulturminnets sårbarhet – og utholdenhet. Det at Toralfhuset på Røst mangler et hjørne viser at huset kjemper, det står imot tyngdekreftene. Huset står mot alle odds. Derfor engasjerer det både sambygdinger, tilreisende og nasjonal presse.
FORFALL SOM PROSESS
Forfall er vegen mot døden. Noe er i ferd med å gå ut av tiden. Det er oppløsningen av et legeme, naturen er i fred med å overta. Riegl anså det som et «lovmessig kretsløp av naturlovmessig oppbygging og nedbrytning» (Riegl, 2017 [1903], s. 36). Men forfall er også aktivitet, og fullt av liv. I likhet med naturen preges kulturminner av prosesser av endring. Tingene forandrer seg, og som kulturminnevernere prøver vi å stoppe tiden. Men forteller ikke endringene også noe om menneskes evne til å overleve?
Riksantikvaren har de siste årene gjort undersøkelser av folks interesse for kulturminner. Disse viser at svært mange er opptatt av bygninger og anlegg hvor man kan se tidens spor, som forlatte hus eller industri anlegg ute av bruk. Trenden er tydelig på sosiale medier, hvor emneord som «urbex» og «abandoned» gir millioner av treff. Denne nye fascinasjonen for ruiner har røtter i romantikken, men ble sakte vekket til live igjen etter andre verdenskrig. Pleasure of Ruins av Rose Macaulay fra 1953 var en av de første beskrivelsene av fenomenet, som samtidig bidro til en gjenoppvåkning. Kunstprosjektet «The monuments of Passaic» av Robert Smithson fra 1967, med sine seks bilder i svart/hvitt av et indus trilandskap i New Jersey markerer en restart for ruinmotivet som kulturelt fenomen (John Ruskin var en ivrig fotograf, og Eugene Violett-leDuc framsnakket foto som et viktig verktøy, og som en viktig kilde til kunnskap om en ruin etter at den var restaurert (Se Arrhenius, 2012, s. 51 og videre).
RØNNER INN I FRAMTIDEN
Toralfhuset er kanskje det av de tre hvor kulturminneverdien sterkest er knyttet til ruinpreget. Husets identitet ligger i navnet – det er sterkt knyttet til Toralf, som gikk ut døren i 1974, for aldri å komme tilbake. Men selv om det står på den absolutt mest værharde plassen, er det trolig her vi vil klare å beholde aldersverdiene best.
Store partier i to av veggene er falt ut. Mye av dette erstatter vi med nytt tømmer, for å sikre at huset beholder den strukturelle stabiliteten. Men der hjørnet har vært borte i mange år planlegger vi sette inn glass, slik at andre etasje fortsatt vil se ut til å sveve i løse lufta. Manglende taktekking erstattes med båndtekking, som skiller seg fra den originale skiferen, men uten å bli prangende. Huset vil få panel og vinduene restaureres, men dette vil fort grånes. Inne vil mest mulig av det som er igjen av overflater beholdes urørt, og de etterlatte møblene repareres forsiktig og brukes videre.
De tre ervervede bygningene har mye til felles: de er først og fremst ankerpunkter for lokal historie, men de forteller samtidig hver sin historie om et land og en verden i endring. De er spektakulære tidsvitner, med arr, hakk, merker, slitasje og spor etter «tidens tann» godt synlig. Og sist, men ikke minst: Det er et premiss at de skal «brukes»; ikke bare som kulturminner, men som rom å oppleve, våkne i eller drive butikk i. Vi tror vi lykkes i å bevare de tre stedene som fysiske spor av historien på en troverdig måte, både som kildegrunnlag og som ankere for minner. Så blir det opp til ettertiden å vurdere om vi lykkes.
Mail