Eieren redder et klyngetun hun ikke har bruk for. Samtidig leter hun etter yngre krefter som vil ta over

Publisert 01.08.2024

- Jeg måtte gjøre noe med disse husene før det var for seint

Hun har nok å ta tak i, med gårdsdrift, over 100 sauer og lam, et kulturlandskap å skjøtte og jobb som jurist i Florø. Og så er det dette klyngetunet. I dag delvis fredet, med bygninger Inger Helen Stenevik ikke har bruk for, men som hun ser som et samfunnsansvar å redde. Samtidig søker hun etter yngre krefter som ønsker å ta bygningene i bruk.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen. Reportasjen ble først publisert i Fortidsvern nr. 2-2024

– Dette er et tun folk har kjørt forbi i alle år. Alle kjenner til det, og alle som driver med kulturminnevern og restaurering har tenkt at en dag må dette bli satt i stand, sier Stig Nordrumshaugen, restaureringsleder i Vestland fylkeskommune.

Vi er på Gallefoss i Guddal i Fjaler kommune, der et flere hundre år gammelt klyngetun ligger tett opp til og på begge sider av Fv93, omtrent midtveis mellom Sande og Flekke.

Tunet består av en driftsbygning som tidligere har vært ku- og sauefjøs, et vognskjul, en stall, et eldhus, to stabbur og to våningshus. Det ene våningshuset var bebodd helt frem til 1970-tallet, da Lars Gallefoss og hans to voksne sønner flyttet ut og over veien til en moderne enebolig. Til da hadde de tre bodd på ett rom i andre etasje, mens en onkel bodde i rommet ved siden av.

Siden har bygningene – som er fordelt på tre eiere – stått mer eller mindre tomme og nærmest ubrukte i flere tiår, mens forfallet tiltok.

Leide for 200 kroner i måneden

– Jeg liker dyr og jeg liker gamle dager, og begge deler får jeg her, sier Inger Helen Stenevik.

«Her» er gården Grøvlen i Guddal, på en grønn hylle med utsikt ned mot fylkesveien og mot skog, fjell og koller i alle retninger. Her har hun bodd siden 2009, i dag med en stor flokk sauer, to høner og en praktfull hane og noen katter. Og moren, periodevis.

Den første tiden leide hun – for 200 kroner i måneden – før hun fikk muligheten til å kjøpe.

Det ble budkamp. To tilstøtende gårdeiere som begge ønsket mer jord, og som bød for at den andre ikke skulle få mer jord. Selv bød Inger Helen for å kunne fortsette det livet hun allerede hadde, med saueoppdrett, i kombinasjon med jobben som jurist, med dyrevelferd som spesialområde.

Kommunen hadde satt maksgrensen til 1,5 millioner kroner, og da budet sto på 1,1 million innså selger at dette bare ville fortsatte opp til grensen. I stedet tok hun en telefon til Inger Helen og tilbød henne eiendommen, hun ønsket at gården skulle tas vare på og drives videre, ikke bare bli solgt som et stykke mark der husene ville forfalle.

Våningshuset taksert til kr 0

Første gang Inger Helen Stenevik opplevde Guddal var som 12-åring, da hun kom fra Askøy utenfor Bergen for å tilbringe sommeren på gården til tanten i 1982. Tanten flyttet i 1999, men Inger Helen beholdt fascinasjonen for bygden, området og landskapet.

Til Grøvlen var det ingen farbar vei da hun flyttet hit, så det var det første hun måtte anlegge. Og innlagt vann. Så var det å sette i stand våningshuset som hadde stått tomt siden 1980-tallet. Ifølge takstmannen var den totale verdien av bygningsmassen satt til 50 000 kroner, mens selve våningshuset var verdsatt til kr 0.

– Tenk at dette nydelige huset ble ansett som verdiløst, sier Inger Helen i dag.

Hun søkte midler for å sette i stand og utvide låven og fjøset, der sauene nå går inn og ut som det passer dem året rundt. Stabburet har hun også satt i stand, der hun har et lite museum av gjenstander fra gårdens historie. Våningshuset har hun reparert og malt, mens det innvendig i stor grad er som det alltid har vært. Nytt baderom er kommet til i kjelleren.

«Driftigste dama i kommunen»

Med til gårdens historie er også klyngetunet Gallefoss som fulgte med da den gården ble slått sammen med Grøvlen. Klyngetunet ligger på begge sider av veien, og er fordelt på tre eiere. Inger Helen eier fem av bygningene, driftsbygningen og vognhuset på den ene siden av veien og et våningshus, stabbur og eldhus på den andre siden. I tillegg eier hun eneboligen som ble bygget midt ute på jordet på 1970-tallet.

I dag møter jeg Inger Helen på tunet. Våningshuset er satt i stand utvendig, med nylagt skifertak. Stabburet er også restaurert, og nå venter arbeidet på eldhuset nærmest veien. På den andre siden av veien ligger den store driftsbygningen, også den med nytt tak.

– Jeg kunne ikke la alt dette forfalle videre, til slutt ville det ha falt sammen. Samtidig syntes jeg det så veldig slitent ut og jeg tenke at det neppe var noe jeg kunne redde, jeg visste ingenting om restaurering, forteller Inger Helen.

Hun fikk tips om å kontakte kommunen som så satte henne i kontakt med Stig Nordrumshaugen i Vestland fylkeskommune. Da de også fikk Ove Losnegård med på laget, ja da var det en heldig treenighet som skulle lede til gode resultater. De ble raskt enige om at dette kunne og burde reddes.

– Inger Helens initiativ for å redde dette må snakkes opp og frem, hun er et unikum, sier Ove Losnegård, snekker og daglig leder for Jensbua Kystkultursenter. Han har hatt flere oppdrag her de siste årene, og det neste som venter er vognskjulet. – Det må plukkes helt ned før vi vet hvor mye som kan gjenbrukes.

Nordrumshaugen kaller Inger Helen Stenevik for intet mindre enn «den driftigste dama i kommunen» og berømmer hennes for å ha tatt tak i klyngetunet, at hun bruker penger på noe som egentlig ikke har noen bruk. Egne penger, men hun har også søkt og fått mye støtte, blant annet fra Kulturminnefondet, Norsk kulturarvs Ta et tak, SMIL, fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Selv har Nordrumshaugen vært svært opptatt av dette klyngetunet lenge, og visste at det var «hauggammalt tømmer» inne i våningshuset det var verdt å undersøke nærmere.

– Det var veldig spennende at det nå plutselig var en eier som var interessert i å gjøre noe med dem, forteller Nordrumshaugen.

Datert til 1500- og 1600-tallet

Dendrokronologiske undersøkelser har nå datert stallen og laftekassen inne i det ene av våningshusene, de to antatt eldste konstruksjonene i klyngetunet. Resultatene viser at laftekassen er fra mellom 1550 og 1600, mens stallen er datert til rundt 1608. Begge dateringene innebærer at bygningene blir automatisk fredet etter Kulturminneloven, noe som igjen åpner for nye midler til istandsetting.

Ifølge Nordrumshaugen sliter NTNU med å datere tømmer i Guddalen fordi det er så utvokste trær her, vi teller over tre hundre årringer som er ekstremt tette.

– Trærne har stått og pint seg selv til døde, du ser nesten ikke forskjell på åringene i mikroskopet. Vi snakker om tømmer felt mellom 1550 og rundt 1600, tømmerkassa her er et gjenbrukt «bualoft» som er bygget inn i våningshuset. Dette er det nye våningshuset, den nye stilen som kom i 1880-årene, et tipptopp moderne våningshus på den tiden, og gjenbruk er alltid med, i hele byggeskikkhistorien vår er gjenbruk en vesentlig del, sier Nordrumshaugen.

Bratt læringskurve

Det første Inger Helen gikk i gang med var å sikre takene på de mest utsatte bygningene, fjerne eternittplater og erstatte med stålplater, torv eller skifer.

Den første søknaden om midler fikk hun innvilget i 2019 og arbeidet begynte året etter. Det var primært tak det handlet om, for å sikre bygningene. Den store låven eller driftsbygningen var den hun først gikk løs på, rett og slett fordi det var der det hastet mest.

Samtidig så Nordrumshaugen nødvendigheten av å bremse henne, særlig fordi han visste at noe av dette var veldig gammelt og burde dateres.

– Du gikk jo allerede på en liten smell på det gamle eldhuset her. Du hadde med arbeidskraft fra gården og hentet materialer, som var montert helt feil, husker han.

– Vi hadde ikke peiling, ler Inger Helen.

– Nei, og da jeg påpekte det gikk du løs på panelet tvert, demonterte og snudde alle bordene.

– Det er også en del av læringsprosessen, å innhente kunnskap, sier Inger Helen.

Søker yngre krefter til å ta over

Inger Helen er først og fremst opptatt av å redde klyngetunet, men tenker også på hva som skal skje videre. Blir de stående tomme vil de forfalle igjen, og redningsaksjonen vil sånn sett ha vært forgjeves.

– Jeg konsentrerer meg om å redde min del av tunet, og så ser jeg for meg at yngre krefter vil overta og finne en bruk i fremtiden. De vil får et helt annet utgangspunkt enn det jeg har hatt. Jeg overtok en gård der oppe som ikke hadde vært i drift de siste 40 årene. Jeg brukte alt jeg hadde av krefter og midler på å sette i stand alle husene der, og så begynte Bjørn Gallefoss (dem ene av sønnene til Lars, red. anm.) og jeg her nede på klyngetunet etterpå.

Hun har gården, jobben i politiet og er forfatter på tre bøker. Og så har hun sauene, som hun skal holde på med så lenge helsen holder. Det er planen. Imens jakter hun på noen som har lyst til å jobbe i Guddalen, kanskje med en kombinasjon av dyr, kultur og å ta vare på klyngetunet.

– Alt jeg har gjort med disse to gårdene gjør jo bygda mer attraktiv. Problemet er ofte at folk sitter på eiendommene og ikke gir slipp på dem. Og da slipper ikke folk til, og så gror det igjen og kanskje det ender som et feriested. Det jeg har gjort her har kanskje økt sjansen for at noen vil flytte hit og ta det videre, sier Inger Helen.

Også folk ellers i bygda setter pris på dette. Nordrumshaugen får stadig henvendelser fra bønder og andre som har hørt at det er gitt midler til klyngetunet og så lurer de på om også deres stabbur kan få.

– Dette er utrolig positive ringvirkninger, folk ser at det var mulig, sier han.

Kontrastfylt liv

Inger Helen Stenevik lever i en kontrastfylt virkelighet. Å jobbe i politiet med dyrevelferdssaker handler veldig mye om det motsatte av velferd – det handler om vanskjøttede dyr, personlige tragedier og rettssaker. Og så handler det om hennes egne dyr som hun gjør alt hun kan for at skal ha det så godt som mulig.

Å redde dyr, det er liv, noe som avhenger av at hun gjør en innsats. Og så har hun det andre, å redde hus.

– Jeg trenger mening i det jeg gjør. Jeg byr meg om omgivelsene mine, bryr meg om sauene og hønene og kattene, og om husene her. Dyr. Og gamle dager, det er det jeg engasjerer meg i, sier Inger Helen.

– Her ser du Gamleveien, sier Inger Helen og peker oppover lia på Grøvlen. Hun er tydelig – og med all grunn – stolt av kulturlandskapet hun har ryddet de siste ti årene, et landskap som var fullstendig gjengrodd da hun tok over. Å holde det ved like har hun nå god hjelp av i Utbryter-Bodil, Danseguri, Blubben og alle de andre sauene.

Lagt ned mye arbeid i kulturbeitet

– Det er fascinerende å tenke på hvor mange års innsats som ligger bak det å skape et kulturbeite, det ser vi når vi rydder nytt, der naturen skal gå sin gang, det tar veldig lang tid, sier Inger Helen.

Sauene på Grøvlen er lykkelige, det er åpenbart, de har det godt, ser sunne og friske ut, søker kontakt og vil kose. Livet er godt her, bortsett fra den ene dagen i året de skal reise til slakteriet, da. Den dagen er pyton for dem alle.

– Når jeg har sommerferie, da reiser mor og samboeren hennes vekk, og så kan jeg gå rundt barbeint overalt, sauene holder gresset klippet overalt, som en plen, jeg ser hver en stein, kvist, hoggorm, alt ser jeg uten å være bekymret for hva jeg tråkker på.

Hun snakker om alt det vonde som skjer i verden, hvordan dette stedet kan skjerme henne fra nyhetene, gi maksimal avkobling etter en tidvis tøff kontorjobb og dager i retten. Og klyngetunet, de gamle bygningene, det er en del av dette, noe udelt positivt i tilværelsen, forteller hun.

– Jeg har vedlikeholdt ni bygg her på gården og i klyngetunet. Naturen, dyrene og bygningene, det er en helhet, som kontrast til det brutale i jobben min. Å være her, med oppgaver og plikter overfor dyrene som trenger meg, det er en fin måte å koble av på, tømme hodet. Det er perfekt for meg å leve her, det er deilig å slippe å tenke på å skulle flytte noen gang, det trenger jeg ikke lure på ett eneste sekund. Jeg blir her!